Julehilsen fra Nkhata Bay, Malawi

Da proever jeg meg paa et lengre blogginnlegg... Sitter og svetter paa en internettcafe i Nkhata Bay, en laidback landsby ved Lake Malawi med masse backpackere. Her har jeg og Daniel funnet en supert sted, Njaya Lodge, hvor vi skal feire jul. De foerste dagene var vi de eneste gjestene og vi fikk rabatt paa et kjempefint rom med veranda ut mot sjoen. Har blitt kjent med mange av de ansatte her, veldig trivelige folk. Vi har begge kommmet inn i en ganske saa avslappet feriemodus og dagene gaar stort sett med til bading, spising og soving. Det er deilig aa vare i ro paa ett sted og bare nyte livet en stund. Julaften blir det fest paa stranda, dersom det ikke regner for mye. Er regntid i Malawi naa og det er egentlig litt bra, ettersom det er lettere aa konsentrere seg om aa faa skrevet litt oppgave (ihvertfall litt). I dag er det sol og det merkes godt for aa si det saann.

Her om dagen provde vi oss paa aa fiske paa Malawisk vis (noe a la dorging paa norsk), men jeg ble sjoesyk og holdt ikke ut saa veldig lenge. Andre juledag drar vi paa safari til nasjonalparkene Vwaza og Nyika, deretter rett tilbake til Tanzania og Zanzibar hvor vi skal feire nyttaarsaften.

Ellers, tja...Hva kan jeg fortelle om Malawi? Folk er like hyggelige og vennlige som i Tanzania, flere damer har langt haar, det er mindre utvalg i butikkene og det er finere hus. Lake Malawi er nydelig med klart blaatt vann og en frodig og groenn kyst. Her om dagen fikk vi en fantastisk utsikt da vi gikk paa fjelltur til Livingstonia, en misjonaerlandsby oppkalt etter David Livingstone som foretok en hel haug med ekspedisjoner langs Lake Malawi paa 1800 - tallet. Det er ogsaa flere spraak aa forholde seg til her, noen ord ligner paa swahili mens andre er helt forskjellige. Chichewa er det nasjonale spraaket, men her i nord snakker de chitumbuku. Heldigvis for oss forstaar og snakker de aller fleste engelsk. Selv smaa barn i fireaarsalderen ("Give me empty bottle", "Give me balloon", "Give me money" og "Hello, how are you?" er de vanligste frasene). Malawi er ett av verdens fattigste og minst utviklede land, fattigere i soer enn her i nord hvor vi befinner oss. Det er lett aa glemme naar vi lever dette ferielivet i et backpackerparadis, men turistindusrtien er paa opptur her og skaper mange arbeidsplasser. Av det vi har sett og hoert saa langt er utviklingen heldigvis ikke slik som paa Zanzibar, hvor enorme resorts og utenlandske turselskaper holder paa aa overta oya fullstendig. Her er det meste low - key og opptatt av aa ta vare paa lokalsamfunnene. Hotellene og hostellene blir ogsaa bygd i en tradisjonell, enkel stil med tradisjonelle materialer, som gjoer at de blander seg fint inn i miljoet rundt.

Skal proeve aa faa lagt ut noen flere bilder foer vi reiser hjem til Norge, ikke saa lett med internettilgangen her alltid.

ONSKER ALLE SAMMEN EN KJEMPEFIN JULEFEIRING!!:) STOOOOOR JULEKLEM FRA DANIEL OG KINE (som blir aa savne ribbe og pinnekjoett veldig masse)

Kort oppdatering

Dette har jeg gjort siden sist (kortversjonen):

1. Safari og praksisbesoek i Moshi
2. Moett Daniel i Dar es Salaam (jippi!) og tatt han med til Morogoro
3. Tilbragt 5 dager i Turiani, en liten landsby, hvor vi bodde paa et nydelig hotellrom sammen med massevis av kakerlakker og andre rare bugs.
4. Har for tiden siste uka i Morogoro og i praksis, og det er en del ting som maa ordnes og oppgaver som maa skrives. Et lengre blogginnlegg kommer naar tingene har roet seg litt. Paa loerdag reiser jeg og Daniel til Malawi, hvor vi skal vaere paa julaften. Det blir spennende.

Det er fortsatt varmt....det er African time...

Bryllup og en uke paa bondegaard

Siden sist har jeg og Marianne vaert i bryllup til veilederen vaar, Mhando K og tilbragt en uke paa en gaard drevet av Amanisenteret i Mvomero.

Bryllupet varte over fire dager og vi fikk vaere med paa den store festen den siste. Brudeparet ankom til slutt fulgt av en lastebil med orkester og hylende sklektninger som skikken tilsier, og vi maatte vente til klokken 22 paa kvelden foer vi fikk middag, men veldig goey med masse dansing til slutt. Da festen var over dro vi paa nok en bongo flava konsert paa Mambo Club og fikk endelig hoere "Bado nipo nipo kwanza", favorittsangen vaar her nede, live. Men vi foelte nok at vi skilte oss ganske mye ut med antrekkene vaare, som ikke er helt hip hop for aa si det saann (se bilde over).

I forrige uke var jeg og Marianne i Mvomero, en landsby ikke så langt fra Morogoro. Amanisenteret har en gård der hvor det bor flere barn og ungdommer med ulike funksjonshemminger, noen frivillige arbeidere og ungdommer som jobber der mot gratis skolegang. Gården har griser og kyllinger og de dyrker mange forskjellige typer grønnsaker og frukt som potet, mais, spinat, okra, tomat og papaya. Den ble bygget for noen få år siden og det er lagt opp til innlagt strøm og vann, men foreløpig er det ikke strøm og de henter vann fra en brønn like ved hovedhuset. Kjøkkenet er ute og de bruker ved når de lager mat. Det var veldig deilig å komme dit for en uke, vekk fra byen og trafikken. Landskapet er flatt, med store åpne sletter og fjell i bakgrunnen. Men selv om det var avslappende bodde vi også veldig tett innpå de andre, med roping og skriking fra solen står opp til det ble kveld. Sånn er det i dette landet, folk liker å rope og skrike til hverandre og lager mye lyd generelt. Ganske annerledes enn hva man er vant til i Norge. Men samtidig er det også veldig fint å se det samholdet og fellesskapet de lever i, selv om de har lite av penger og materielle ting. På gården er alle med på å bidra, uansett om man er 7 år, 40 år, gutt, jente, funksjonshemmet eller ikke funksjonshemmet. En viktig del av formålet med gården er at ungdommer med psykisk/fysisk funksjonshemming skal få yrkestrening i form av gårdsarbeid og lignende, slik at de kan bli mer selvstendige og klare seg mer på egen hånd. Hver kveld samles de også for å be, synge, fordele arbeidsoppgaver til neste dag og hvis noen har noe på hjertet som de ønsker å ta opp med de andre i fellesskap.

Jeg og Marianne dro på hjemmebesøk til ulike landsbyer i området hver dag unntatt onsdag. Der som i Morogoro driver de også med community based rehabilitation hvor formålet er å nå ut til personer med psykisk/fysisk funksjonshemming i lokalsamfunnet og gi råd og hjelp. Framkomstmiddel var som vanlig sykkel, og det er utrolig hvor mange steder det går an å sykle til. Mandagen dro vi til en maasailandsby langt ute på savannen med sykkel, og fredag vasset vi over en elv mens vi bar syklene for å komme oss dit vi skulle. Et sted måtte vi imidlertid parkere syklene ved veien ettersom maasaifamilien vi skulle til bodde litt for langt oppe i fjellsiden.

Når du kommer på besøk til en landsby i området, er det veldig viktig at landsbyens styreformann (”chairman”) har fått et brev angående besøket på forhånd, og at du stikker innom kontoret for å signere gjesteboka. Selv den minste lille landsby har et slikt kontor. I Mvomero måtte vi også innom politistasjonen for å hilse på politimesteren. Sånn er prosedyren, og dersom styreformannen ikke er innom kontoret når du kommer må du gå å lete etter han til du finner han, om det så er langt ute i bushen. Byråkratiet lenge leve, men det er jo litt koselig også da

Ved senteret i Mvomero er det også en gruppe for eldre som jeg og Marianne var sammen med onsdagen. De har selvsagt en leder og en sekretær, og samles for å diskutere, flette kurver og matter av palmeblader og andre typer håndarbeid, eller rett og slett bare for å møte andre likesinnede. Det er imidlertid stort sett bare kvinnene som fletter, mens mennene sitter og ser på og konverserer. Marianne fikk skikkelig taket på flettingen, men det ble litt for komplisert for meg så jeg tok litt bilder og snakket litt med noen av de i stedet.

Lørdag dro vi på fjelltur til Ntongolofjellet som ligger like ved Mvomero. Det er Mama Bakhitas fødested og Amanisenteret dyrker en del kassava og bananer der. Vi gikk sammen med en del av ungdommene ved senteret, og møtte en fantastisk utsikt og noen kjempekoselige runde leirehytter hvor de ved senteret overnatter når de drar for å jobbe i åkeren. Der fikk vi servert te, kokt søtpotet og helt ferske bananer rett fra treet som smakte helt nydelig. Mye mer smak og søtere enn de genmanipulerte kjempebananene du får i butikkene i Norge. Vi fant også masse ville aloe vera planter som vi bruke for å lindre de solbrente pannene og nakkene våre. Det ble en veldig fin tur og vi fikk tatt mange fine bilder som kommer etter hvert.

Nå er vi tilbake i Morogoro for en og en halv uke før vi drar til Moshi for å besøke Elena, Christin og William og dra på safari. Alt står bra til og vi har enda ikke fått noen skumle sykdommer. Jeg er begynt å bli litt matlei nå, etter veldig mye ugali, ris og bønner i det siste, men på fredag skal vi på nytt prøve å få tak i pizza så det blir herlig.

Haya, tutaonana baadaye!:)

(p.s. flere bilder paa Flickr naa, kommer i kronologisk rekkefolge)

Safari med ungene

I helgen som gikk fikk vi besøk av Elena, Christin og William fra Moshi. Fredag kveld dro vi på “Fiesta Morogoro”, en stor konsert med mange bongo flava artister. Jeg og Marianne koste oss og danset og fikk til og med sett selveste Professor Jay live, men vi måtte dra hjem før de var ferdige da jeg plutselig ble syk. Ble skikkelig dårlig og var nesten sikker på at jeg nå hadde fått malaria, men testen dagen etterpå var negativ. Utover dagen ble jeg mye bedre og vi slappet av i bassenget og la oss tidlig. Søndag dro William, Marianne og Elena på fjelltur mens jeg og Christin ble hjemme fordi vi begge ikke var helt i form. Mandag dro hele gjengen av gårde på safari til Mikumi National Park med 7 av barna ved dagsenteret, én av ungdommene ved Amani og Lucy. Fikk ordnet en dalla-dalla etter mye om og men og diskutering av pris. Ungene storkoste seg, lo høyt hver gang vi kjørte over en fartsdump og vi fikk se elefant, løve, sjiraff, antilope, flodhest, krokodille, vortesvin, vannbøffel og gnu. Heldigvis datt ingen uti da vi gikk ut av bilen ved krokodille/flodhest – dammen;)

Nå er vi omtrent halvveis i praksis allerede og det er helt sykt å tenke på. Tiden bare flyr av gårde. Vi har kun to og en halv uke igjen ved Amanisenteret i Morogoro, på grunn av at vi skal reise én uke til Mvomero (en gård som Amanisenteret driver), én uke til Moshi på praksisbesøk og én uke til Turiani (en landsby hvor Amani også jobber med utviklingshemmede). Får bare prøve å utnytte tiden best mulig. På lørdag skal vi i bryllupet til veilederen vår og det gleder vi oss til. Har til og med fått sydd oss noen ordentlige Afrika – kreasjoner som selvfølgelig ikke ble helt som vi hadde bedt om men likevel fine.

Haya, nitaandika tena baadaye! Klarer ikke helt å formulere lange blogginnlegg i denne varmen, sikkert 35 grader på rommet vårt nå...

Jua ni kali sana

Har begynt aa legge ut bilder paa Flickr, saa langt bare 12 men det kommer saann litt etter litt (faar lastet opp saann ca fem i gangen og det tar et kvarter. Bilder kommer i kronologisk rekkefoelge. Bare aa klikke paa bildene til hoyre paa siden:)

I dag har vaert en kaotisk dag paa dagsenteret. Bare en laerer med malaria paa jobb, og ikke noe opplegg for de lavtfungerende barna. Provde saa godt vi kunne aa lese boeker og legge puslespill med de, men dessverre er det slik at det ikke er nok ressurser til individuell oppfoelging en til en, som ganske mange av de trenger (som for eksempel de med autistiske trekk og med hoerselshemming). Man kan bli ganske frustrert av mangel paa struktur og organisering her nede, men maa bare proeve aa gjoere det beste ut av det en har...

Ellers er det veldig varmt for tiden og burde ha vasket klaer i gaar ettersom ikke noe vann i dag. Men no hurry in Africa, eller "labda kesho" (kanskje i morgen) som vi sier ofte her;)

Flere bilder

Fotball med barna paa dagsenteret

Lucy og Bruno

Amanisenteret

Om Amanisenteret

Tenkte det var på tide å fortelle litt om Amanisenteret, der jeg er i praksis for tiden (amani betyr forøvrig fred på kiswahili). Det ble startet av Josephine Bakhita - eller mama Bakhita som hun kalles - i 1992, en flott dame på 66 år, etter at hun hadde kjempet hardt i flere år for å ta vare på sin utviklingshemmede sønn (som dessverre døde for noen år siden). Da hun fikk sønnen ble hun forlatt av sin mann og utstøtt av familien. I Tanzania er det mange fordommer mot utviklingshemmede, liten kunnskap på området og offentlig støtte er minimal eller så godt som ikke – eksisterende. Mama Bakhita begynte i det små ved å finne andre foreldre med utviklingshemmede barn i området, samle de til møter under et mangotre og undervise dem om utviklingshemming og hvordan de best kan ta vare på barna. I dag er det et veletablert senter med mange bygninger rundt der mangotreet fortsatt står, og det har bidratt mye til å spre kunnskap, bevissthet og holdningsendringer, ikke bare i Morogoro men også i resten av landet.


Amanisenteret er en NGO (non - governmental organisation) som dekker grunnleggende behov – primære helsetjenester, grunnutdanning, mat og fritidsaktiviteter – for barn med psykisk og fysisk utviklingshemming i og rundt Morogoro. Det har flere avdelinger og her i Morogoro er det et dagsenter, en fysioterapienhet og enhet for community based rehabilitation (CBR). Behovet er stort, og Amanisenteret kan ikke alene gi denne hjelpen til alle som trenger det. Det er per i dag rundt 20-30 barn som hver dag kommer til dagsenteret. Noen av de bor på Amanisenteret, noen i nærheten. Dessverre har ikke senteret en skolebuss lenger, som tidligere gjorde det mulig å transportere flere barn. For å hjelpe de barna som ikke kommer seg til dagsenteret eller til fysioterapi, drar de som jobber her ofte på hjemmebesøk. De har over 2000 identifiserte klienter, og det sier seg selv at 6-8 arbeidere i tillegg til noen få frivillige og studenter ikke kan besøke hver klient så ofte som ønsket. De prøver å besøke hver klient én gang i måneden, men dette er ofte besøk på ikke mer enn 15 minutter av gangen. En viktig del av jobben er å lære opp foreldre og andre hvordan de best kan ta vare på barna i hjemmet – fysioterapiøvelser, kunnskap om utviklingshemming, ernæring m.m. Det er også viktig å nå ut til resten av lokalsamfunnet, slik at naboer, venner, slektninger etc. kan hjelpe familier som tar vare på psykisk eller fysisk utviklingshemmede. Gjennom forskjellige awaraness groups forsøker Amanisenteret også å spre bevissthet og kunnskap til så mange som mulig i samfunnet.

Jeg og Marianne jobber nå tre dager i uka på dagsenteret og drar to dager på hjemmebesøk. Når vi drar på hjemmebesøk bruker vi ofte å leie sykkel, noe som er veldig vanlig her i Morogoro. Det koster kun 200 shilling i timen (ca 2 kroner) og det er noen fantastiske sykler importert fra Kina som er kjempegode aa sykle paa. Men fant ut foerste gangen at det ikke er saa lurt aa sykle med flip flops ned en bratt fjellside...Ellers har vi arrangert filmkveld og laget mat sammen med ungdommene som jobber her paa senteret. Det er ca 15 jenter og fire gutter i 17-20 aars alderen som jobber her mot kost og losji samt utdanning ut over grunnivaa (secondary school).

Naa har vi endelig funnet en internettcafe med bra connection, det er herlig! Skal snart paa restaurant og spise pizza, det blir fantastisk etter veldig mye ris og boenner i det siste.

Baadaye!

Flere bilder + litt oppdatering

Hele gjengen samlet paa Pemba

Rommet til meg og Marianne i Morogoro. Vi bor sammen med en veldig hyggelig dame som heter Antonia, samt lille Lucy paa 3,5 aar og Anna paa 13. Faar frokost og middag her og spiser lunsj paa Amanisenteret som ligger ca en ti minutters gaatur unna. Amanisenteret ligger i Chamwino, et fattig boligomraade som er saa mye Afrika som du kan faa det. Kan ikke bevege oss en meter utendoers uten at en flokk med unger hyler "wazunguuuuuuuu" etter oss eller "good morning, teacher" (selv om det egentlig er ettermiddag).

Blir veldig glad for all post, her er adressen:

Amani Centre to Kine Mari Karlseng, PO BOX 579, Morogoro, Tanzania

Skriver mer utfyllende senere, ikke saa ofte vi faar kommet oss paa internett her. Har forresten litt problemer med aa sende sms til Norge for tiden, saa ikke fortvil om du ikke faar svar paa en mld. Baadaye!:)

Konkurranse!

...hvilken frukt er dette?

Obama ni poa kabisa

...skulle gjerne vaert paa denne festen

Livet i Tanzania fram til naa...

...har vaert ganske saan som dette:) Bildet fra Kendwa beach, Zanzibar.

Skole i Dar es Salaam

Vi kom oss trygt fram til Dar es Salaam loerdag, etter en mye roligere baattur enn sist gang. Her har vi sjekket inn paa Econolodge hotell i sentrum, hvor vi skal bo fram til soendag. Har ogsaa moett Hanne og Malene, to ergoterapistudenter fra hoegskolen som skal ha praksis i Moshi og tar introduksjonskurset sammen med oss.

Det er goey aa vaere tilbake og se igjen gamle og kjente steder. Soendag dro vi paa Kipepeo Beach og i gaar spiste vi middag paa Addis in Dar (etiopisk restaurant med fantastisk mat), alt stort sett som jeg husket det fra sist gang. Dalla-dallaene til Mwenge koster ogsaa fremdeles kun 300 shilling og kjoerer like fort, og baaten til Kigamboni fremdeles 100 shilling.

I gaar begynte vi paa introduksjonskurs ved Institute of Social Work, ikke saa langt fra universitetet. Har hilst paa rektor og mange professorer, faatt en liten omvisning, hatt en merkelig swahilitime og to interessante forelesninger om social welfare policy i Tanzania og om sosialt arbeid med mennesker med funksjonshemming i Tanzania, og selvfoelgelig hatt en masse masse ventetid. Dagen begynner mellom kl 0900 og 0930 og slutter mellom 1600 og 1630, men sikkert til sammen tre-fire timers pause/venting innimellom her. Saann er livet her i Tanzania, du kan ikke leve livet ditt etter faste klokkeslett hele tiden, ting skjer naar de skjer og bussen gaar naar den er full.

I morgen skal vi paa ekskursjon til en barneskole og diskutere med tanzanianske studenter om et eller annet innenfor sosialt arbeid. Dagen etterpaa to eksursjoner til et barnehjem for gatebarn og en spesialskole. Tror det blir spennende.

Ellers er Dar es Salaam mye varmere enn Zanzibar, og du kan ikke bevege paa deg utendoers i ett sekund uten aa dryppe av svette. Alt er en tilvenningssak, men er glad for at vi bare skal vaere her i en uke og saa dra til Morogoro hvor klimaet er litt mer behagelig.

Bomba freshi na baridi!:)

Navn paa personer vi har moett

Mr. Me
Dr. Kim
Sha - Dow
Mr. Wise Guy
Mr. Fantastic
Baba Safe

Ramadan paa Pemba

Siden sist har vi etter noen fine og late dager på Kendwa beach kommet oss til Pemba, en mindre øy nord for Zanzibar (Unguja) som også egentlig er en del av Zanzibar. Det kan være ganske sterke havstrømmer mellom disse øyene og båtturen over på mandag var mildt sagt ganske tøff. Folk spydde og spydde men jeg slapp heldigvis unna med å ”bare” bli svimmel og kvalm. Etterpå fikk vi vite at grunnen til at alle satt bakerst i båten og ikke framme, selvsagt er at bølgene ikke kjennes like godt der. Vi satt selvfølgelig framme, fornøyde med at vi fikk så god plass (trodde vi)...

Vel framme i Chake Chake, den største byen på Pemba, møtte vi William fra klassen som skal til Moshi med Elena og Christin. Han hadde reist dit på egenhånd etter noen dager i Nairobi og Mombasa, og var glad for å se oss ettersom vi egentlig skulle kommet dagen før pluss at han var litt lei av å reise alene. Pemba er i motsetning til Unguja (Zanzibar) en veldig frodig, åskledd og grønn øy og myyyyyyyyyye mindre turistifisert. På Kendwa beach hadde det ene gedigne luksushotellet etter det andre poppet opp siden jeg var der sist for tre år siden, og det var blitt souvenirbutikker langs nesten hele stranda. Her har vi sett maks fem andre hvite siden vi kom, ingen souvenirbutikker og det er ingen som prøver å selge oss ting hele tiden. Folk er også veldig vennlige og hyggelige og alle hilser på oss når vi går forbi. Det er nesten ingen biler, folk bruker sykkel eller oksekjerre, og alt er veldig idyllisk. I tillegg er det nelliksesong nå og foran nesten hvert eneste hus ligger det matter med nellik til tørk, og det lukter jul og gløgg overalt.

En annen ting som er annerledes her er at vi merker konsekvensene av Ramadan i større grad. I år er fastemåneden til muslimene fra 2. september til 2. oktober, og så godt som alle innbyggerne på Unguja og Pemba faster. Det betyr at ingen spiser eller drikker mellom soloppgang og solnedgang (ca kl 0630-1830) og alle restaurantene er stengt. Å drikke eller spise offentlig selv om du ikke er muslim er tabu. På Kendwa og i Stone Town var ikke det et problem fordi restaurantene hadde åpent (selv om noe reduserte åpningstider) for turistene, men her er det litt vanskeligere. Det går likevel helt greit ettersom vi kjøper litt frukt og brød på markedet og spiser til frokost, pluss at vi kan betale hotellet ved siden av litt ekstra for å lage lunsj til oss dersom vi sier i fra på forhånd. På kvelden spiser alle så da får vi lett tak i mat. Mandag spiste vi kjempegod mshikaki (kjøtt grillet på spyd) fra en gatebod og i går dro vi hjem til en mann som jobber for et turselskap og fikk krabbe, fisk, ris, banan, curry, spinat og ananas – og avokadojuice mot litt betaling. Tror det blir Mr. Hububu mshikaki i kveld også, den skal visstnok være så god her at det kommer folk helt fra Unguja for å spise.

Ellers var vi i går på tur til Ngezi forest og så på noen fine gamle trær og smakte på nellik, og deretter til Vumawimbi beach som lå i enden av skogreservatet. En offentlig strand uten noen hoteller og et veldig fredelig sted med mange lokale folk som fisket eller lot syke kuer vasse i vannet (skal visstnok hjelpe mot en spesiell type sykdom spredt av fluer). I dag har vi en rolig avslapningsdag/vaske klær dag, og i morgen skal vi på snorkletur til Misali island.

Bilder håper jeg kommer snart, kanskje etter vi har kommet oss til Dar es Salaam på lørdag og får større adgang til internett. Det var det for denne gang, skriver mer senere:)

Tutaonana!

Maisha ni tamu sana

Her kommer første hilsen fra Tanzania:) Nå befinner vi oss på Kendwa, Zanzibar. En nydelig, lang og hvit strand hvor livet går sakte forbi i et behagelig tempo. Temperaturen er helt perfekt mellom 25 og 30 grader, og solen er ikke alt for sterk. Vi koser oss maaaaaaaaasse!

Reisen nedover gikk utrolig bra og smertefritt, selv om jeg og Elena måtte felle en del tårer under avskjeden på Flesland. Ingen forsinkelser, ingen bagasje som ikke kom fram, ventingen på Heathrow gikk unna i en fei med Starbucks og noen runder amerikaner og ingenting som ble mistet eller stjålet. Vi fikk til og med tatt bilde av toppen av Kilimanjaro på flyet. Jeg sov jo som vanlig ikke på flyet, selv om vi flydde om natten, men likevel overraskende våken da vi kom fram.

Å komme ut av flyet var helt herlig, da kjente jeg med en gang den gode varmen, fuktigheten og luktene slå i mot meg. Folk snakket swahili overalt, og jeg skjønte mye av det som ble sagt, hurra!:) Vi fikk til og med sjarmert immigrasjonsbetjenten med et par shikamoo slik at det ikke ble noe tull med visumet vårt.

I taxien på vei til havna fra flyplassen ble vi kjent med en veldig hyggelig taxisjåfør som inviterte oss til å bo hjemme hos familien hans den uka vi skal være i Dar es Salaam. Det var også veldig fint å være tilbake og å gjenkjenne steder fra bilvinduet med bongo flava – musikk i bakgrunnen. Til slutt fikk vi endelig satt oss ned i båten på vei til Zanzibar (hvor de viste hele to Mr. Bean – filmer).

Vel framme i gode gamle Stone Town fikk vi sjekket inn på Flamingo Guesthouse, hvor jeg bodde et par netter for tre år siden. Fikk kika oss litt rundt, så ca 50 svære edderkopper som hang i noen trær og fikk i oss litt mat før vi sloknet i halv ni – tiden. Neste dag stod vi tidlig opp, og brukte dagen på å kikke oss litt mer rundt omkring, shoppe litt (fikk kjøpt noen veldig kule Tusker – ølkork øredobber), spise god mat på fantastiske Monsoon restaurant, drikke fantastisk juice på et spa, se på solnedgangen og spise italiensk iskrem, gå oss litt vill, spise enda mer god mat og kjenne roen senke seg. Det beste av alt er hvor gøy det er å møte folk og å se hvor glade de blir når du snakker swahili til dem. Det kan bli noe slitsomt i blant i Stone Town, da ca 90 % av alle du møter prøver å hale deg inn i den lille turistbutikken sin for å kjøpe souvenirer, men de er likevel stort sett fornøyde og vennlige selv om vi ikke kjøper noe og når vi snakker swahili. Syns vi alle fire har hatt stor swahilifremgang siden vi kom.

Etter et par dager i Stone Town måtte vi bare komme oss på stranda og bade og satte kursen mot vakre, vakre Kendwa. Nydelig å være tilbake her også. Denne gangen bor vi på firemannsrom på Kendwa Rocks hotell. Zanzibar er ikke det billigste stedet å være turist, og vi betaler 15 dollar per person per natt for et ganske basic rom med delt bad og dusj. Men nå er vi på ferie så da er sånne dyre ting lov:)

Noe som er veldig rart her er at alle strand – maasaiene snakker flytende italiensk (det gjør Elena også), og at mange av de andre som jobber her også snakker litt norsk. I går ble vi kjent med Samuel, en maasai som elsket norge og nordmenn og å snakke norsk. ”Ingen problem”, ”Hva skjer a´baghera” og ”Ingenting Tingeling” er fraser som går igjen. En annen rar ting er at vi på denne korte tiden har møtt flere personer som enten har vært i Mo i Rana, har slektinger som har vært der eller som har hørt om Mo i Rana. Først en franskmann på flyet som hadde kjørt Norge på langs i 1961 og stoppet i Mo i Rana, så en en dame i Stone Town som hadde en søster som hadde vært på utveksling på Moheia Videregående for noen år siden, og så en av strandmaasaiene i går.

Jeg skulle jo begynne på dykkerkurs da, men har funnet ut at enten så er det ikke noe for meg eller så kan det vente til en annen gang. Prøvde det så vidt i går, men syns det bare ble stress. I morgen skal vi i stedet dra på snorkletur til Mnemba atoll, et veldig bra korallrev, og det gleder vi oss veldig til.

Poakichizi kama embe na ndizi!

Og husk: savner deg, Daniel!!

Zanzibar neste!

Sekken er ikke helt ferdigpakket, det siste måltidet norsk mat er enda ikke fortært, den siste varme dusjen gjenstår fortsatt, men nå er det altså under et døgn til avreise!

Krysser fingre og tær for at flyet fra Bergen til Oslo ikke blir forsinket (har to timer til flyet går fra Oslo til London) og at all bagasje kommer trygt fram. På søndag er jeg tilbake igjen i Tanzania, hu hei hvor tiden går!


Men gruer meg veldig, veldig mye til å si ha det til Daniel....

Fantastisk film

Bilder

Jeg kommer til å lagre bilder på Flickr framover, og de nyeste jeg har lagret vises i slideshowet her på bloggen. Har lastet opp noen bilder fra Malaysia-tur i fjor og fra da jeg var i Tanzania i 2005. Forhåpentligvis blir det bilder fra Tanzania 2008 om ikke lenge...

For å se bildene mine på Flickr, følg denne linken: http://www.flickr.com/photos/kinemarik/

Mtaka yote hukosa yote

(He who desires all, misses all)

Sprek lørdag (i forhold til andre lørdager)

...innebærer å gå opp og ned Fløyen. Finfin tur:)

Mwenda bure si mkaa bure, huenda akaokota

(One who walks with no reason is not like one who sits with no reason, the one who walks might pick up something)

Lariam

Har forøvrig begynt å knaske Lariam igjen og ingen psykopatiske trekk eller hallusinasjoner denne gangen heller så langt. Puh...Litt søvnproblemer, med det hadde jeg også sist i begynnelsen.

(Lariam er da altså forebyggende medisin mot malaria, som kan sies å være en nokså utbredt og alvorlig sykdom i Tanzania og store deler av Afrika. Har et utall av skumle, men heldigvis sjeldne bivirkninger)

Maji ya kifufu ni bahari ya chungu

(Water in a coconut shell is like an ocean to an ant)

Klargjøringer

Det går plutselig opp for meg at tiden går ganske fort, og at det er én uke og to dager igjen til jeg reiser til Tanzania. Vi skal levere inn oppgave førstkommende onsdag og ha framføring fredagen etter, må pugge masse swahili, spise masse norsk mat, drikke masse ordentlig kaffe, kopiere ditt og datt, kjøpe ditt og datt og ikke minst det viktigste å være masse sammen med Daniel. Tenkte derfor at jeg må komme i gang med å skrive litt på bloggen om hva jeg faktisk skal gjøre der nede i Afrika i høst:

First things first: Jeg reiser fordi jeg skal ha min tredje års praksis som sosionomstudent der. Grunnen til at jeg skal ha praksis der? Jo, fordi det er Afrika og Tanzania, selvfølgelig! Man vil alltid tilbake, og jeg reiser faktisk på nøyaktig samme dato med samme fly som sist gang i 2005: 6. september kl 1155 med British Airways Oslo-London-Dar es Salaam:)

Vi er fem stykker fra klassen min som reiser til Tanzania. Jeg og Marianne skal til Morogoro mens de tre andre skal til Moshi. Fire av oss drar rett til Zanzibar først og så har vi ferie i to uker med mulige turer til Pemba og eventuelle andre steder, hvor vi møter femtemann underveis, før vi skal ha én uke med forberedelseskurs i Dar es Salaam. Selve praksisen starter i praksis 29. september. Jeg og Marianne skal være i praksis på Amani - senteret, som jeg skal fortelle mer om en annen gang. Men det er kort sagt et senter for psykisk og fysisk utviklingshemmede barn.

Jeg skal være i Tanzania i ca fire måneder, og kommer tilbake igjen 9. januar. Det betyr altså at det blir nok en jul og nyttårsfeiring med 30 varmegrader (hvem sier at det er så ille?).
Det beste av alt? Daniel kommer nedover 28. november og vi reiser hjem med samme fly!:)

Kiburi si maungwana

(Arroganse er ikke å være en gentleman)

One day we´ll move away...

Stigen, selvfølgelig!







Når jeg er lei av Bergen og kjas og mas, er det bare å drømme seg tilbake hit og tanken på å bo her for resten av livet...

Wapingapo fahali wawili, ziumiazo ni nyasi

(When two bulls fight it is the grass that suffers)

Det er kjipt...

å ikke kunne dra på The Roots konsert på grunn av at en er forkjøla...:(

Men har ihvertfall vært til frisøren i dag og klippet meg så kort som jeg omtrent kan huske jeg har vært før. Veldig uvant men er fornøyd!

Akiba haiozi
(Put something away for a rainy day)

tedd, teddere, teddest

Så var semesteret i gang, og jeg har selvsagt blitt forkjøla så det holder. Drikker te og Daniel lager sterk kyllingsuppe så satser på at alt er bedre i morgen...

Penye nia pana njia

(Where there is a will there is a way)

Nedtellingen begynner

I morgen starter mitt aller siste år som student, det er litt skremmende men samtidig føler jeg meg klar for å entre det store arbeidslivet nå, og det blir muligens bra med en noe mer forutsigbar plan. Kanskje...Blir sikkert å savne studentlivet også. Studiedager, lære nye ting, friheten...You always want what you can´t have!

Mstahimilivu hula mbivu

(A patient man will eat ripe fruits)

Tur til Fløyen med en ghaneser og Hollywood i Bergen

På tirsdag, da jeg stod på stand for SAIH i Grieghallen, dukket plutselig Samuel opp blant alle de tusenvis av nye studentene. Han var guiden vår da jeg var i Ghana i 2004, og jeg har ikke sett eller hørt fra han siden. Nå er han i Bergen for å ta en mastergrad. I dag tok jeg han med på den obligatoriske turen med Fløibanen pluss en liten tur i sentrum, altså min tur til å være guide.

Men det var flere kjente fjes der, nemlig "stjernene" fra tulle - basketballaget "Hollywood i Bergen". En gjeng avdankete C-kjendiser som tydeligvis begynner å bli desperate etter mer pr og å overleve i rampelyset. I går spilte de en basketkamp mot det enda mer tullete norske "stjernelaget", hvor inngangsprisen var rundt 400 kroner. Og i kveld er det VIP-party hvor man kan få møte storhetene til en enda stivere sum av 900 kroner. "Storhetene" inkluderer blant annet Paula Trickey, kjent fra Pacific Blue, de to som spiller døtrene til Susan og Bree i Frustrerte Fruer, Aaron Carter, en gammel svensk supermodell som visstnok har datet Pamela Anderson pluss en hel gjeng andre ukjente såpeskuespillere. Ok da, så går kanskje noe av inntektene fra dette opplegget til veldedighet, men hvorfor i all verden betale så mye penger for å se disse menneskene bedrive dårlig idrett? Dessuten fikk jeg sett de gratis på Fløyen;)

Chema chajiuza, kibaya chajitembeza

(A good thing sells itself, a bad thing advertises itself for sale)

Paula Trickey fra Pacific Blue

En viking - ghaneser

Når du har hatt for mye ferie...

...blir hjernen fort sløv. Det er på høy tid å komme i gang, jeg må ha noen faste gjøremål i hverdagen. Et nytt studieår starter på mandag og bra er det. Nå skal jeg ikke klage her, vet at de fleste ønsker seg mer fri, og ikke mindre. Men når du er vant med hektiske dager og mye å fokusere på, blir mangel på struktur og gjøremål passiviserende og overveldende og du ender opp med å ikke gjøre noe som helst fornuftig. Struktur er bra, arbeid er bra, å føle at man gjør noe nyttig er bra, å bruke hjernen og kroppen er bra. Mennesket som andre dyr var aldri ment til å virre omkring uten mål og mening. Hvile er selvsagt nødvending, men for å få nytte av hvile må man ha en grunn til å hvile. Neste sommer har jeg forhåpentligvis en jobb...+ litt ferie.

Usipoziba ufa, utajenga ukuta

("Hvis du ikke fyller i en sprekk, vil du måtte bygge en vegg", eller: "A stich in time saves nine")

Dagens ordtak på swahili

Fra nå av skal jeg poste et nytt ordtak på swahili hver dag, ettersom ordtak er veldig viktige i Tanzania og en fin måte å lære språket på:)

Dawa ya moto ni moto

(The remedy for fire is fire)

Another blog, another story

Det er en lat søndags ettermiddag i Bergen, og en perfekt anledning til å starte en blogg. Jeg hadde egentlig tenkt å vente til jeg drar tilbake til Tanzania igjen i september, men what the heck. En inspirasjonskilde må sies å være Monicas blogg, som jeg ble grundig oppdatert på i dag etter å ha fått tilgang til den igjen. Ikke at jeg har ambisjoner om å være en like grundig og god bloggskriver, men denne gangen skal jeg virkelig prøve å skrive regelmessig og om akkurat det jeg vil skrive om.

Nå kjenner jeg lukten av fiskekaker, poteter, broccoli og brunsaus fra kjøkkenet, laget av min kjære Daniel, den beste kokken i hele verden! Nå tenker du kanskje: "Fiskekaker? Er det noen kunst å lage da?" Nei, det er det kanskje ikke, men uansett hva han lager så blir det bare kjempegodt, og enkel mat kan være like gourmet om ikke bedre enn fancy og minimalistisk kokekunst. Siden jeg aldri har likt noe særlig å lage mat, er jeg bare superheldig som har en så fantastisk flink kjæreste. Love you!

De neste ukene som kommer blir hektiske dager med forberedelse til mitt andre semester i Tanzania og skolearbeid. Jeg vet at tiden kommer til å fly av gårde, og det er litt skummelt med tanke på å skulle reise fra Daniel og være borte så lenge. Men desto bedre blir det da at han kommer nedover i slutten av november og at vi sammen reiser hjem til Bergen i januar og flytter inn i ny leilighet for bare oss. Gleder meg!!

Blir forresten veldig glad for kommentarer, uansett hvem du er som kommer til å lese denne bloggen:)