Tenkte det var på tide å fortelle litt om Amanisenteret, der jeg er i praksis for tiden (amani betyr forøvrig fred på kiswahili). Det ble startet av Josephine Bakhita - eller mama Bakhita som hun kalles - i 1992, en flott dame på 66 år, etter at hun hadde kjempet hardt i flere år for å ta vare på sin utviklingshemmede sønn (som dessverre døde for noen år siden). Da hun fikk sønnen ble hun forlatt av sin mann og utstøtt av familien. I Tanzania er det mange fordommer mot utviklingshemmede, liten kunnskap på området og offentlig støtte er minimal eller så godt som ikke – eksisterende. Mama Bakhita begynte i det små ved å finne andre foreldre med utviklingshemmede barn i området, samle de til møter under et mangotre og undervise dem om utviklingshemming og hvordan de best kan ta vare på barna. I dag er det et veletablert senter med mange bygninger rundt der mangotreet fortsatt står, og det har bidratt mye til å spre kunnskap, bevissthet og holdningsendringer, ikke bare i Morogoro men også i resten av landet.
Amanisenteret er en NGO (non - governmental organisation) som dekker grunnleggende behov – primære helsetjenester, grunnutdanning, mat og fritidsaktiviteter – for barn med psykisk og fysisk utviklingshemming i og rundt Morogoro. Det har flere avdelinger og her i Morogoro er det et dagsenter, en fysioterapienhet og enhet for community based rehabilitation (CBR). Behovet er stort, og Amanisenteret kan ikke alene gi denne hjelpen til alle som trenger det. Det er per i dag rundt 20-30 barn som hver dag kommer til dagsenteret. Noen av de bor på Amanisenteret, noen i nærheten. Dessverre har ikke senteret en skolebuss lenger, som tidligere gjorde det mulig å transportere flere barn. For å hjelpe de barna som ikke kommer seg til dagsenteret eller til fysioterapi, drar de som jobber her ofte på hjemmebesøk. De har over 2000 identifiserte klienter, og det sier seg selv at 6-8 arbeidere i tillegg til noen få frivillige og studenter ikke kan besøke hver klient så ofte som ønsket. De prøver å besøke hver klient én gang i måneden, men dette er ofte besøk på ikke mer enn 15 minutter av gangen. En viktig del av jobben er å lære opp foreldre og andre hvordan de best kan ta vare på barna i hjemmet – fysioterapiøvelser, kunnskap om utviklingshemming, ernæring m.m. Det er også viktig å nå ut til resten av lokalsamfunnet, slik at naboer, venner, slektninger etc. kan hjelpe familier som tar vare på psykisk eller fysisk utviklingshemmede. Gjennom forskjellige awaraness groups forsøker Amanisenteret også å spre bevissthet og kunnskap til så mange som mulig i samfunnet.
Jeg og Marianne jobber nå tre dager i uka på dagsenteret og drar to dager på hjemmebesøk. Når vi drar på hjemmebesøk bruker vi ofte å leie sykkel, noe som er veldig vanlig her i Morogoro. Det koster kun 200 shilling i timen (ca 2 kroner) og det er noen fantastiske sykler importert fra Kina som er kjempegode aa sykle paa. Men fant ut foerste gangen at det ikke er saa lurt aa sykle med flip flops ned en bratt fjellside...Ellers har vi arrangert filmkveld og laget mat sammen med ungdommene som jobber her paa senteret. Det er ca 15 jenter og fire gutter i 17-20 aars alderen som jobber her mot kost og losji samt utdanning ut over grunnivaa (secondary school).
Naa har vi endelig funnet en internettcafe med bra connection, det er herlig! Skal snart paa restaurant og spise pizza, det blir fantastisk etter veldig mye ris og boenner i det siste.
Baadaye!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
høres jo superspennende ut, Kine! Misunnelig :) Håper du trives, selv om du må spise mye wali maharage og det e langt t Shoppers Plaza.... :)
Hei Kine, så fint å høre om hvordan dagene dine er og om Amanisenteret. Jeg blir stum av beundring over mennesker som Mama Bakhita! Klarer selvsagt ikke her i vårt rike, lille Norge å sette meg inn i hvordan det er for et menneske, en mor, å bli forlatt av sine nærmeste bare fordi hun tilfeldigvis fikk et handikappet barn, men så klare å snu en så traumatisk livshendenlse til noe så fantastisk flott som beriker mange andre mennesker's liv. Det er virkelig slike mennesker med en slik handlekraft som slår meg i bakken av beundring! Mennesker (= stor sett menn, av en eller annen grunn) som stadig er i avisa pga egen rikdom e.l. er bare tullball i den store sammenhengen, de betyr ikke en dr...! Tenker daglig på deg og må innrømme at jeg prøver å la være å tenke for mye på deg i trafikken i Tanzania som jeg jo har forstått er ganske surrealistisk farlig. Det har helt enkelt ikke lov til å hende deg noe som helst vondt og du skal selvsat aldri mer sykle ned en bratt fjellside med flipp-flopp's! Den saken er vel grei skulle jeg tro... Ufattbar glad i deg. Hvis det faller seg naturlig for deg å gjøre det vil jeg gjerne at du hilser Mama Bakhita og prøver å formidle til henne at hun nå troner, sammen med oldemor Torny, øverst på min høyst personlige liste over kvinner med guts, medmenneskelighet og varme, rett og slett gode mennesker jeg ser opp til og da bare MÅ det bli kvinner som topper lista! Damene på denne lista bruker jeg som et slags idol for meg selv, noe jeg selv sikkert aldri kan nå, men da har jeg i alle fall noe å strekke meg etter. Forresten så står alle ungene mine også på den lista, så det så! Klem mamma :)
Legg inn en kommentar