Siden sist har jeg og Marianne vaert i bryllup til veilederen vaar, Mhando K og tilbragt en uke paa en gaard drevet av Amanisenteret i Mvomero.
Bryllupet varte over fire dager og vi fikk vaere med paa den store festen den siste. Brudeparet ankom til slutt fulgt av en lastebil med orkester og hylende sklektninger som skikken tilsier, og vi maatte vente til klokken 22 paa kvelden foer vi fikk middag, men veldig goey med masse dansing til slutt. Da festen var over dro vi paa nok en bongo flava konsert paa Mambo Club og fikk endelig hoere "Bado nipo nipo kwanza", favorittsangen vaar her nede, live. Men vi foelte nok at vi skilte oss ganske mye ut med antrekkene vaare, som ikke er helt hip hop for aa si det saann (se bilde over).
I forrige uke var jeg og Marianne i Mvomero, en landsby ikke så langt fra Morogoro. Amanisenteret har en gård der hvor det bor flere barn og ungdommer med ulike funksjonshemminger, noen frivillige arbeidere og ungdommer som jobber der mot gratis skolegang. Gården har griser og kyllinger og de dyrker mange forskjellige typer grønnsaker og frukt som potet, mais, spinat, okra, tomat og papaya. Den ble bygget for noen få år siden og det er lagt opp til innlagt strøm og vann, men foreløpig er det ikke strøm og de henter vann fra en brønn like ved hovedhuset. Kjøkkenet er ute og de bruker ved når de lager mat. Det var veldig deilig å komme dit for en uke, vekk fra byen og trafikken. Landskapet er flatt, med store åpne sletter og fjell i bakgrunnen. Men selv om det var avslappende bodde vi også veldig tett innpå de andre, med roping og skriking fra solen står opp til det ble kveld. Sånn er det i dette landet, folk liker å rope og skrike til hverandre og lager mye lyd generelt. Ganske annerledes enn hva man er vant til i Norge. Men samtidig er det også veldig fint å se det samholdet og fellesskapet de lever i, selv om de har lite av penger og materielle ting. På gården er alle med på å bidra, uansett om man er 7 år, 40 år, gutt, jente, funksjonshemmet eller ikke funksjonshemmet. En viktig del av formålet med gården er at ungdommer med psykisk/fysisk funksjonshemming skal få yrkestrening i form av gårdsarbeid og lignende, slik at de kan bli mer selvstendige og klare seg mer på egen hånd. Hver kveld samles de også for å be, synge, fordele arbeidsoppgaver til neste dag og hvis noen har noe på hjertet som de ønsker å ta opp med de andre i fellesskap.
Jeg og Marianne dro på hjemmebesøk til ulike landsbyer i området hver dag unntatt onsdag. Der som i Morogoro driver de også med community based rehabilitation hvor formålet er å nå ut til personer med psykisk/fysisk funksjonshemming i lokalsamfunnet og gi råd og hjelp. Framkomstmiddel var som vanlig sykkel, og det er utrolig hvor mange steder det går an å sykle til. Mandagen dro vi til en maasailandsby langt ute på savannen med sykkel, og fredag vasset vi over en elv mens vi bar syklene for å komme oss dit vi skulle. Et sted måtte vi imidlertid parkere syklene ved veien ettersom maasaifamilien vi skulle til bodde litt for langt oppe i fjellsiden.
Når du kommer på besøk til en landsby i området, er det veldig viktig at landsbyens styreformann (”chairman”) har fått et brev angående besøket på forhånd, og at du stikker innom kontoret for å signere gjesteboka. Selv den minste lille landsby har et slikt kontor. I Mvomero måtte vi også innom politistasjonen for å hilse på politimesteren. Sånn er prosedyren, og dersom styreformannen ikke er innom kontoret når du kommer må du gå å lete etter han til du finner han, om det så er langt ute i bushen. Byråkratiet lenge leve, men det er jo litt koselig også da
Ved senteret i Mvomero er det også en gruppe for eldre som jeg og Marianne var sammen med onsdagen. De har selvsagt en leder og en sekretær, og samles for å diskutere, flette kurver og matter av palmeblader og andre typer håndarbeid, eller rett og slett bare for å møte andre likesinnede. Det er imidlertid stort sett bare kvinnene som fletter, mens mennene sitter og ser på og konverserer. Marianne fikk skikkelig taket på flettingen, men det ble litt for komplisert for meg så jeg tok litt bilder og snakket litt med noen av de i stedet.
Lørdag dro vi på fjelltur til Ntongolofjellet som ligger like ved Mvomero. Det er Mama Bakhitas fødested og Amanisenteret dyrker en del kassava og bananer der. Vi gikk sammen med en del av ungdommene ved senteret, og møtte en fantastisk utsikt og noen kjempekoselige runde leirehytter hvor de ved senteret overnatter når de drar for å jobbe i åkeren. Der fikk vi servert te, kokt søtpotet og helt ferske bananer rett fra treet som smakte helt nydelig. Mye mer smak og søtere enn de genmanipulerte kjempebananene du får i butikkene i Norge. Vi fant også masse ville aloe vera planter som vi bruke for å lindre de solbrente pannene og nakkene våre. Det ble en veldig fin tur og vi fikk tatt mange fine bilder som kommer etter hvert.
Nå er vi tilbake i Morogoro for en og en halv uke før vi drar til Moshi for å besøke Elena, Christin og William og dra på safari. Alt står bra til og vi har enda ikke fått noen skumle sykdommer. Jeg er begynt å bli litt matlei nå, etter veldig mye ugali, ris og bønner i det siste, men på fredag skal vi på nytt prøve å få tak i pizza så det blir herlig.
Haya, tutaonana baadaye!:)
(p.s. flere bilder paa Flickr naa, kommer i kronologisk rekkefolge)
